Å leve, eller eksistere??

Det er sikkert fler enn meg som har kjent på begge deler.
Siste uka har vært tøff.
Energien er på bunn plutselig igjen.
Klarte å gjennomføre avtalt møte med en av instansene forrige mandag.
1 time der, innom butikken (alene:)) på vei hjem. Også er jeg ferdig.
Hele uka er blury og susete. Det er lettest å bare sove.
Øynene vil aldri helt opp. Prøver å gløtte litt med dem, men øyelokka er for tunge. Søvnen er egentlig ikke spesielt god heller. Men jeg trenger den. Titter mot vinduet og sprekken i gardinen jeg har prøvd å lage for å få inn litt dagslys. Men det er skumring allerede. Jeg sovner igjen. Rutiner er så godt som visket vekk.
Hele meg stritter i mot å klare å gjøre noe konstruktivt. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke orker. Det er for tungt.
Dagene flyter over i hverandre og jeg vet egentlig ikke hva jeg har gjort når. Eller egentlig så vet jeg at jeg ikke har klart å gjøre noen ting.

For en bortkasta uke. Men alikevel så ville jeg bare være...
I en sånn boble hvor jeg bare har eksistert. Så lenge jeg klarer å sprekke bobla igjen så kanskje jeg trenger min type timeout.
En litt lang og mørk en.

I de korte timene ila døgnet jeg er våken sitter joggebuksa på skeiva, håret ser ut som et fuglerede og øynene blir liksom aldri helt klare.

Og hva er egentlig vitsen med å være våken, jeg vil ingenting akkurat nå, jeg eksisterer jo bare likevel.
Får i meg litt mat og prøver å sitte oppe litt... Jeg blir sliten med en gang igjen.

Jeg tror jeg har sprukket bobla mi nå.
Jeg har ikke sovet i natt. Og når klokka tippa 8 gadd jeg ikke prøve mer heller. Kanskje jeg skal få med meg litt mer den dagen her. Kanskje jeg klarer å sove normalt til kvelden.
Og vite hvilken dag det er resten av uka.
Jeg skal prøve hvertfall.
Men kjenner det er ekstra tungt nå for tida.
Mørket som tar over mer og mer av døgnet hjelper ikke om man allerede har blåst opp depresjonsbobla og lagt seg inni der!

Det er sånn tankevekker på nivåforskjeller av tilstedeværelse.

De siste par ukene har jeg prøvd å skrive nytt innlegg et par ganger, skrevet en overskrift. Lagt det fra meg igjen. Blankt. Bobla har tatt over for alt annet enn søvn og litt mat nå og da. Enkelte andre rutiner som må overholdes. Alarmklokka på mobilen ringer til alle døgnets tider. Alltid. Minimum hver fjerde time.
Da må jeg huske på å tisse.
Jeg må tisse på klokka med andre ord.
(Men ikke helt bokstavelig talt da. :D #ikkenoesøvn #dårlighumor)
Når kroppen ikke kan si fra selv så må jeg huske på å gjøre ting som jeg aldri i livet kunne tenkt tidligere kunne bli en del av min hverdag. Nervene som skulle gitt hjernen beskjed er ødelagt.
Dette var jo også en ting å dra inn i bloggen! :P eeh..
Men det kom litt av denne klokka som ringer til alle døgnets tider, pluss at jeg setter den på noen ekstra ganger på morgenen med utallige slumringer og andre lyder for at jeg skal skille mellom hvilken alarm det er, og prøve å starte en dag i noenlunde "normal" tid. Så mellom alle disse tusenvis (føles det som) av avbrekkene har jeg fullstendig mistet grep om dager og tider alikevel.
...Skal bare slumre 10 min til...
Jeg er dronningen av slumring!

Nå skal jeg prøve å snu litt på det, og det som står skrevet, det gjelder. Hvertfall litt. Og nå som jeg først er våken, og denne bobla er helt ferskt sprukket (håper jeg) og jeg fortsatt husker hva jeg tenker, er det greit å  skrive litt.
Tankene glemmes jo i denne bobla også. Og smilene... De er borte.
Og noen ganger må man bare klistre det på fordi det er allmenn høflighet hvis man uheldigvis må møte noen og de ser inn i depresjonsbobla.
Det er helt tåkete her.
Jeg vil ikke smile. Ikke se på meg.
Det er tryggere under dyna.

Men alle har sikkert kjent på forskjellen mellom å leve,
og eksistere. Om det er for noen øyeblikk eller om det er for lengre tid. Og de som har opplevd depresjoner har mest sannsynlig kjent på den i lengre tider også. Det er alltid en vei ut av bobla, noen ganger trenger man bare å være der litt. Noen ganger trenger man en timeout, og hvis bobla blir for tjukk, trenger man kanskje hjelp av noen andre til å sprekke den.
Uansett,
ikke vær så hard med deg selv!

Fra 2016 skal jeg ha et syltetøyglass el.l stående på nattbordet. Hver gang jeg har nådd et mål, eller det har skjedd noe litt ekstra hyggelig, samme om det er stort eller smått, noe som betyr at jeg har kjent glede og smilet har sittet løst, så skal jeg skrive det på en liten lapp, rulle den sammen og legge den oppi. Jeg tror det kan være godt å kunne lese alle disse små gledene igjen når året er omme.

Det er hyggeligere å leve. Å smile. :)
Og være noen. ♡

Enn å bare eksistere...

Jeg ønsker dere en fortsatt god adventstid, en fantastisk start på uka, og masse hygge og smil i hele desember!!

Lurer du på noe - spør;)

Ta vare på hverandre ♡

☆Theresa☆

Nytt desemberinnlegg med hygge, julestemning og gode opplevelser kommer snart :) ♡☆♡☆

#rullestol #rehabilitering #depresjon #søvn #tanker #sorg #ulykke #ryggmargsskade #ingenvinger

Theresa

36, Skedsmo

~Everything that Drowns Me Makes me wanna Fly~ ...Etter å ha overlevd et fall på over 10 meter i 2014 skriver jeg om blant annet veien tilbake til livet fra sykesenga... En ting jeg har lært etter alt jeg har opplevd i livet er at det går videre! Har du husket å fortelle noen at du er glad i dem i dag?

Widgets

Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits