FENGSLET

En satirisk fremstilling av en helg bak sykehusets dører.

Jeg klarer bare ikke unngå å trekke paralleller mellom å være stengt bak sykehusets dører med å være stengt bak et fengsels murer.

De siste 48 timene har vært lange, kjedelige og demotiverende (til noe særlig annet enn denne bloggen) :p

Jeg er innestengt på mitt rom (heretter celle) på sykehuset (heretter fengselet) som en høyrisiko innsatt pasient (heretter fange) uten noen form for sosial omgang med andre "fanger", da jeg utgjør stor risiko for de andre innsatte.
Ikke i form av fysisk vold, men en evt smitte av en noe antibiotikaresistent bakterie.
(Nei jeg er ikke syk, men om jeg blir det og har behov for antibiotika trenger jeg en bredspektret antibiotika kort fortalt, og sånt vil man jo ikke ha noe av)

Cella mi er heldigvis utstyrt med flatskjerm tv med en del kanaler, jeg har tilgang til wifi og har mobiltelefon da det jo ikke er noen fare for bevisforspillelse el lignende.
Mobildekningen på cella er imidlertid så dårlig at de fleste forsøk på kontakt med omverdnen likevel faller vekk.
Jeg har derimot mulighet til å sjekke FB unødvendig mange ganger. Hva skulle man gjort uten "sosiale" medier?

Som høyrisikofange har jeg ingen mulighet til å benytte meg av noen av fengslets aktiviteter eller treningsrom.
Det blir egentrening på cella. Her push-ups i senga da jeg mest sannsynlig ikke kommer meg opp fra gulvet igjen. Egentlig så hadde vel ikke måten jeg hadde kommet meg ned på vært noe særlig ålreit heller...
Jeg har en trenigsslynge som henger fra taket i cella. I motsetning til i et ordentlig fengsel, der kunne den utgjort en fare for den insattes helse.
Ingen fare her, da jeg uansett ikke får tak i den uten en pleiers (heretter betjent) tilsyn.
Neida, jeg er ikke suicidal! ...Må passe meg så jeg ikke blir stroppa fast i senga her... Hehehe
Jeg skriver dette med en lattermild mine! Jeg vet liksom ikke helt om jeg skal le eller grine...
Men jeg ler :D

Jeg får maten servert på et brett inn på cella av en fullt smittepåkledd betjent,
mens andre fanger fritt kan anvende fengselets matsal (kantine).
Jeg har heldigvis celle utstyrt med eget bad. Godt, da trenger man i alle fall ikke trekke noen sånne glippe-såpa-i-dusjen paralleller, tenker du kanskje.
Men som ryggmargsskadd innsatt må jeg komisk nok gjøre det likevel, uten at jeg mener det som noe overgrep på noen andre enn meg selv, for her på badet blir jeg strippet, fullstendig og totalt blottet for alt privatliv, og intimgrenser strekkes langt forbi hva man vil skrive sånn "in public". Men er jo på en måte frivillig tvang om man kan kalle det det!

Igår var det altså lørdag, da var jeg ute på ca 40 min lufting med følge av en betjent,
idag er det ikke ansatte nok for å følge med en innsatt så da ble jeg inne.

Det er faktisk ikke sånn at jeg er tvunget til å være inne på rommet mitt, rett skal være rett, jeg kan bruke bakdøra når jeg vil, helt frivillig, så lenge jeg stikker helt ut, utenfor fengselet, men begrensningene, latskapen og angsten overgår motivasjonen og viljen.

Som lenket til rullestol blir det jævlig kaldt å bare henge på gjerdet liksom.
Noe plaget av sosialangst allerede, bedres ikke etter 23 timer + i døgnet inne på rommet,
og en ny livssituasjon man ikke helt takler å leve ennå.
Jeg er som en samfunnshandicappet fange som bare vil returnere til fengselet igjen.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal leve livet utenfor. Ironisk nok , sykehuslivet er det eneste jeg kan akkurat nå. Thug life 😎

Jeg kom til å tenke på at jeg takket nei til muligheten for å kunne få en elektrisk rullestol av staten, kanskje greit, det ville høres ennå mer nitrist ut om jeg fortalte at jeg satt i den elektriske stolen på cella...

Jeg har forresten (ubevisst!) kledd meg i striper for anledningen denne helgen.
Kan jo ikke unngå å trekke en parallell til fangedrakt også når man først er i gang!

HoHoHo!

(Denne er ikke til dere pleiere, jeg er glad i dere♡)
Angrer vel ikke for at du oppfordret meg til å skrive nå R? :D haha
Får litt svart humor av alt!

Så tenner jeg et lys i kveld,
Jeg tenner det for Vrede...
Nei nå er jeg virkelig On Fire ?? tog du'an?

Jeg gir meg der jeg!

Med ønske om en koselig adventstid!
Neste helg skal jeg hjem til mamma, hurra!
Da skal jeg blogge hyggelig(ere) :)

Solstråla
☆Theresa☆

#blogg #rullestol #sykehus #rehabilitering #helse #hverdag #psykisk #depresjon #angst #satire #svarthumor #fengsel #advent #trening #jul #søndag #trening

Good Morning

Breakfast time!
Det er helg :) Og Black Friday i dag.
Det kjenner jeg kommer til å gjøre visa kortet mitt litt slankere før jul.
Det er fort gjort når jeg kan bli sittende på nett her og trykke!

Men siste dags trening med min nåværende fysiotrener før hun slutter... Kjipt å miste henne. Forbereder meg på en hard time,
så kan jeg ha litt god samvittighet i helgen, og samtidig huske henne for hvor hardt hun kjørte meg. Hehe ;)
Skal fortsette å være flink W!

Har ikke lyst til veldig mye i det gråværet her, men nå er det opp og hopp. (For dem som kan det);)

Enjoy your Weekend!

☆Theresa☆

#blogg #hverdag #sykehus #rehabilitering #helse #familie #jul #helg #blackfriday #advent #rullestol #fredag

Only know you've been High when you're feeling Low



Hvor enkelt jeg egentlig har hatt det, eller kanskje ikke så enkelt, men alikevel det har gått an å fikse opp i det.
På en eller annen måte ordner det seg liksom. Selvom jeg må starte på nytt igjen. Med så mye frustrasjon og fortvilelse for ting jeg har vært igjennom, så har håpet liksom vært der for at jeg klarer å samle meg og stable meg på beina igjen. Bokstavelig talt!

Men så "enkelt" er det ikke nå.
Jeg klarer ikke bare stable meg på beina igjen, og den realiteten om at livet mitt skal være og bli sånn her må bare synke inn.
Kjenner litt på den motløsheten...
Alt det harde arbeidet jeg må igjennom,  også blir det liksom ikke sånn jeg vil igjen!

Alle gleder seg til jul.
Jeg kjenner jeg bare blir litt trist av tanken.
Hva jeg ønsker meg til jul..? Gjett!
Ting betyr ikke så mye. Det er ikke så farlig. 
Hvor lenge er det lov å sørge og sutre over hva jeg må igjennom og hvordan jeg har det uten at det blir egoistisk?

Eller at andre tror jeg er likegyldig? For at jeg burde være fornøyd og glad for at jeg ihvertfall lever, og har alt jeg har og alle jeg har i livet mitt. Selvfølgelig er jeg det! Jeg gleder meg på andres vegne, jeg gleder meg over masse!

Men det er fortsatt min sorg.
For alt jeg har mistet av meg selv.
Og for at jeg aldri får det tilbake igjen.

Jeg kan ikke bare stable meg på beina igjen.
I flertydig betydning.

Jeg har det masse bra, og jobber hele tiden for "å gjøre det beste ut av det". Men tanken om at jeg kommer til å være så lykkelig og at jeg får det så bra. Hvor er den?
Hvor lang er den prosessen? Det er ikke så dritbra liksom. Det har begynt å være litt greit.

Skal jeg leve med å ha det passe med meg selv? 
Der er jo ikke sånn jeg egentlig vil ha det.

Jeg får det ikke ugjort. Det jeg må bære med meg resten av livet.

Hvor er reset knappen nå?

 

☆Theresa☆

 

 

#livet #rullestol #blogg #hverdag #angst #psykisk #sykehus #smerte #rehabilitering #helse #jul

Nerver og sånn... Maling...

Med nerver og sånn mener jeg nervesystemet da. Det jævla kompliserte nervesystemet som ikke funker som det skal hos meg nå.
Hovedledningen er kutta liksom...
Så hjernen kan ikke fortelle beina ogsånn det jeg vil.
Det er vanskelig å skjønne og takle. Kan sitte å prøve som faen å få noe til å bevege seg, men det rikker seg ikke en millimeter. Men alikevel skal bena rykke til i tide og utide i spasmer utenat jeg får kontrollert det. Det er ikke så ille at det plager meg egentlig da, på en måte er det litt greit å vite at noe funker der selvom det ikke er med min kontroll. Det er veldig rart egentlig.

Men så er det nervesmerter!
Det er jo helt sinnsykt dårlig gjort, jeg kan ikke bevege beina eller har ikke noe følelse der, men alikevel så gjør det så vondt til tider. Nervesystemet as! Lager sine egne løsninger på ting og plutselig har jeg masse vondt der jeg egentlig ikke kan kjenne noe.
Vet karma og jeg har en del uoppgjort, men den der er på kanten da! Den er over gjennomsnittet stygg.
Hehe, må ha med galgenhumoren min oppi det hele.
Det er på en måte ikke måte på hvor mye jeg må gjennom for å komme meg tilbake. Hadde tenkt å skrive for å komme meg på beina, men det GÅR liksom ikke det heller..!
Nei, men egentlig er det litt greit om dagen, har jo bestemt meg for det at jeg ikke har noe annet valg, så da må jeg skru på litt dårlig humor og prøve å ta dagene med noen smil.

Helgen gjorde seg med en tur hjem til familien, super kos. Rart å prøve seg sånn helt "alene". (Da uten helsepersonell) Men det gikk kjempe bra fra morgen til kveld. ♡

Og så har uka startet med endel nervesmerter og litt maling...
Det kan bli spennende! (Det med maling assa)
Kan jo ikke tegne eller male i det hele tatt, men det skal jeg lære av en kunstner her nå, så jeg får se om det dukker opp noen kreative sider.
Eller om jeg kan male følelsene mine... Men det tror jeg blir mye rot.

Akkurat som dette innlegget.
Nerver og maling. Men sånn er det akkurat nå. En god blanding.
Skulle gjerne levert tilbake et stk nervesystem i bytte mot nytt, men vet ikke hvor jeg skal henvende meg;) Nå er det sånn at fysisk synes jeg ikke ting gjør så vondt lenger. Smerteterskelen har flyttet seg opp igjennom. Men når det kommer til sånn type vondt. Som det egentlig ikke er noen forklaring på, og som plager meg sånn som styggen på ryggen... Fuck det!
(Unnskyld språket, men egentlig ikke)

Skal ha mere perm til helga!
Noe positivt å se fram til! Må ha med det i denne prosessen i livet mitt med å snu på tankene, og finne det positive. Det er lett skjønner du...
Men heldigvis har jeg noe(n) å leve for og komme meg tilbake til. ♡

Og så får jeg se om jeg får malt litt imellomtida.

Gir meg der jeg i dette rotet av nerver og maling 😂

God høstkveld!

♡C♡

☆Theresa☆

#rehabilitering #rullestol #blogg #hverdag #psykisk #sykehus #smerte #kreativ #maling  #helse

So far - So good

Det ble jo lysere. Uka har vært grei. Nå har jeg vært utenfor litt tross ekkelt vått og kaldt høstvær.
Kjører på med godt mot og positivitet.
I regnet, på kafé mandag,
og shopping på tirsdag, trente litt ute igår og i dag blir det et kafébesøk til. Må jo si meg fornøyd med det! Det har hvertfall fått uka til å gå fort, og jeg er glad det blir satt igang litt aktiviteter for meg.
Prøve å føle meg litt normal ute i livet.
Pluss igår fikk jeg nytt rom med utsikt over Oslofjorden! Ikke feil å våkne til!

Imorgen skal jeg se verdens beste lille gutt og familien min. En dagsperm for første gang! Det blir spennende og skummelt. Alt er jo litt skummelt med en gang da. Men det blir bra da, føler meg klar for det nå.

Kjenner jeg har funnet litt nye krefter og motivasjon i en ellers grå hverdag. Gjelder å prøve å slite meg ut litt og ikke få tid til all tenkinga. Hehe, tenk minst mulig, gjør mest mulig..?

Satser på en fin fredag! Enjoy!

♡C♡

☆Theresa☆

#hverdag #blogg #rehabilitering #sykehus #fredag #helg 

Savnet...

 

Det kribler inni kroppen... Ikke sånn god kribling, det kjennes ut som masse maur invaderer magen.

Ubehagelig kribling, sånn type vond følelse av at noe må ut...

Sånn type kribling jeg kunne dempe med å bare gå ut en tur i mørket, kjenne på høstværet, tenne meg en røyk og bare gå og tenke.

Ringe noen som ville finne på noe. FINNE PÅ NOE.

Jeg sitter fast her liksom. Helgene er stille uten trening,  og å være isolert på rommet pga sykdom gjør at tankene konstant virrer.

Uten å få vært sosial på sykehuset selvom jeg egentlig er frisk. 

Det bygger seg opp en energi. Et hull av savn og tanker om alt jeg kunne og hadde for bare 4 mnd siden.

Jeg tar meg i å bla igjennom bilder fra sommeren igjen og igjen.

Kjenner på savnet av alt. Av å bare kunne reise meg opp fra senga og trekke for en gardin.

Av å bare kunne ta på meg skoa, gå ut i mørket og ta meg en røyk når det kribler i kroppen. 

Kle på meg og sette meg i bilen eller på bussen og stikke til noen venner.

Komme hjem og krype tett inntil kjæresten i sofaen, lekesloss til jeg er sliten.

Stikke på puben å ta en øl.

Høsten og mørket utenfor gjør tankene mørkere. Helgen i senga blir lang.

Kriblingen gjør at jeg ikke får sove. Jeg vil tilbake...

Til sånn det var. Vet det aldri blir sånn det var, men det var jo sånn bare for et par mnd siden.

Jeg sitter fast. Jeg vil bare hente bamsen min som ligger på bordet noen meter fra meg.

Men den blir liggende der. 

Uka blir mer aktiv, jeg kan fylle dagene litt mer. Få ut litt energi.

Jeg skulle drevet noe egentrening i helgen, men tiltaksløsheten råder når mørket kommer og jeg er alene. 

Nei, jeg skal ikke dukke under, jeg har vært igjennom hælvete allerede jeg skal komme meg ut også.

Men det er frustrerende, de tingene man gjør automatisk hver dag. Som jeg lærte som barn. Sitte, stå, gå, kle på seg.

De tingene jeg trenger hjelp til hver dag. Og rullestolen...

Jeg setter på meg headsettet, finner musikk, skrur opp volumet og forsvinner inn i en ny følelsesverden en stund.

Når man er litt sånn i mørket så gir musikken så mye mer mening på en måte.

Jeg hører musikken på en annen måte, den gir meg masse minner å kjenne på, tekster gir en helt annen mening.

Det bringer fram et helt annet følelsesspekter enn når jeg setter på musikk på badet om morgenen f.eks. Nå kjenner jeg musikken på kroppen mye bedre. Det er mye jeg ikke klarer å høre på, det gjør for vondt...

Men i dag har sommeren vært innom tankene hele tiden.

Sola, stranden, sjøen, glade mennesker. Ligge på gresset og tulle med sønnen min.

Brunfargen, tærne i vannet. Sanden som jeg hata å få på håndkleet mitt. Pilsen i varmen med kjæresten. Krabbene, sitte å dingle med beina på havna og mate fiskene. Den slitsomme veien i flipflops på ettermiddagen når vi skulle hjem fra stranda.

Og så forandret hele livet seg... I sommer... For bare et par mnd siden...

Ja jeg vet jeg kan gjøre ting fortsatt, men friheten kjennes liksom borte nå når mørket kommer og tar tankene mine.

Jeg kan ikke bare tråkke på meg skoa og gå ut og lufte hodet mitt, klarne tankene.

Akkurat nå så føler jeg meg låst, jeg sitter fast i denne situasjonen. 

Jeg savner friheten min, gutten min, familien min og vennene mine. 

 

Faktisk for første gang i historien gleder jeg meg litt til mandag. Og DET sier litt når det kommer til meg.

Søndag blir liksom ikke like kos... Men i mellomtiden blir Netflix og Viaplay flittig brukt, greit å forsvinne litt inn i noen serier der jeg kan få brukt opp litt tid.

 

Må forresten si jeg synes det er så koselig å se alle som gjør stas på farsdagen! Masse stolte fedre på FB, herlig ♡ Gratulerer med dagen!

☆Theresa☆ 

#blogg #rullestol #sykehus #rehabilitering #helse #familie #helg #psykisk #søndag #depresjon

 

It aint over til I say so!

Der fikk noe fram sinnet i meg.
Jeg er drittlei. Jobber som et hælvete for å komme meg opp.
Bam, smacked right down.
Spark meg mens jeg ligger nede.
Det gjør meg bare mer sint.
Jeg skal opp. Jeg har ikke fått nok?
SÅ KOM DA! BRING IT ON!
JEG ER KLAR.
I'm not just a Survivor
I'm a Warrior

It aint over til I say so!

☆Theresa☆

#blogg #rullestol #sykehus #rehabilitering #helse #hverdag #psykisk #depresjon

Akuttmedisin?? Javel...

Ha god tid, og ikke vær for syk..!

For andre gang på 1 mnd har jeg blitt sendt til Ahus pga kraftig infeksjon i kroppen, med behov for akuttmedisin.
Etter å ha vært noe slapp et par dager kommer det som kastet på meg.
Det gjør dritvondt å være så syk.
På Sunnaas ligger jeg i frostkramper under dyna og to ekstra tepper.
Jeg får febernedsettende.
Jeg rister, hakker tenner og er blå på leppene. Feberen stiger, og det kjennes ut som jeg skal fryse hjel. Alle musklene er i høyspenn og det er umulig å slappe av, kroppen vibrerer, og det sliter meg ut.
Hele meg under, hodet også, alt er kaldt, hver minste lille luftrom som kommer inn under dyna kjennes som frost. Pulsen stiger og hopper litt usammenhengende. Tiden står stille. Minuttene er så seige og det kjennes som det aldri tar slutt. Jeg kan ligge sånn og riste i en time før det endelig begynner å avta og jeg kan puste roligere, musklene slapper av.
Jeg sovner av utmattelse.

Jeg våkner igjen etter en time eller to, det går greit littegrann..
Helt til feberen overkjører resten av paraceten og setter igang med en ny runde krampehælvete.
Feberen blir for høy til at jeg kan behandles på Sunnaas, jeg må sendes avgårde. Etter tidligere erfaring gjør det meg ikke friskere at jeg vet jeg må på Ahus. Jeg har ikke vært på noe annet sykehus hvor ting tar lengre tid, og meg som ryggmargsskadd blir dårligere behandlet ved akuttinnleggelse.

Jeg ligger her nå, har vært her akkurat 3 døgn, og får dra igjen imorgen om jeg ikke får mer feber i natt. Ser virkelig fram til å reise herfra.

Men i såfall, denne gangen da jeg ble tatt imot her ble jeg etterhvert trillet inn på et mottaksrom. Det settes igang med blodprøver og blodtrykk og metning osv. Vanlige kontroller. Klokka er litt over 12 på natta og jeg er rimelig sigen etter en lang dag, og en time i ambulanse. Jeg ligger og dupper av litt og får med meg i det fjerne at det skjer ting rundt meg. Jeg sovner.
Etter 2 timer våkner jeg igjen, kald. Det er ingen på rommet. Kroppen verker av å ligge på den harde madrassen og det går fort til jeg igjen begynner å hakke tenner og riste av kramper. Jeg finner ikke ringesnora. De har gått uten å feste ringesnora så jeg får tak i den. Jeg er lam fra livet og ned, jeg kan på ingen måte komme meg ut av senga for å tilkalle noen.
Ligger med hele meg under dyne og tepper og rister i det samme hælvete igjen. Venter på at noen skal dukke opp. Det kjennes uutholdelig. Jeg trenger hjelp og roper flere ganger. Hører ingen, og tydeligvis ingen hører meg. Trekker hele meg under dyna igjen for å holde frosten utenfor. Det skjer ingenting og jeg roper igjen flere ganger. Faen er det mulig, måtte ligge å rope etter personell når man ligger på akuttmottak...
Jeg finner mobilen min under puta og begynner å søke etter nr til Ahus, telefonen rister omtrent ut av hånda mi og jeg gir opp nr søket.
Jeg ringer mamma kl 2 på natta og ber henne ringe resepsjonen på Ahus, si at jeg ligger der på mottak og be dem komme seg til hælvete inn på rommet der.
Tror mamma fikk gjort det klart og tydelig, det gikk ikke mange minuttene etter jeg la på med henne at de kom inn til meg.

Men den følelsen av hjelpesløshet var hard å kjenne på. Det skal vel ikke være nødvendig å være redd for sånne ting når man skal på et sykehus?
Vett ikke hvor lenge jeg hadde vært alene før jeg våknet, men det tok ihvertfall 20 minutter før det dukket opp noen hos meg. Det tok 4 timer før en lege kom og tok meg imot.
Nå lå jeg på mottaksrommet 7 timer før jeg ble sendt til behandlingsavdeling.
Jeg våknet her etter å ha sovnet et sted på veien, og mitt fjerde anfall an frostkramper startet.

Da de omsider hadde funnet ut hvilken antibiotika jeg skulle ha tok det også 5 timer å få noen til å sette veneflon på meg så jeg kunne starte med den riktige behandlingen.

Assa... Det tar votter og vinter å få noen behandling i det hele tatt..!

Dette er som sagt andre gangen jeg blir sendt hit fordi jeg trenger akutt hjelp, og det ene er bare verre enn det andre. Forrige gang lå jeg 13 timer på mottaksrom og en rekke nedvergende hendelser gjorde  oppholde bedritent. Denne gangen toppet det seg. Bli forlatt og glemt på et rom uten mulighet for å komme meg noe sted.

Ahus har tydeligvis null kjennskap om å ha pasienter med en skade som meg. Jeg må passe på alt selv, og forklare hvorfor og hvordan osv. Hele påkjenningen med å komme hit gjør meg bare ennå dårligere, og jeg orker ikke passe på alt selv, det er jeg for syk til!

12 timer uten feber pliis...

Vil tilbake til Sunnaas

👻Happy Halloween👻

☆Theresa☆

#blogg #rullestol #sykehus #rehabilitering #helse

Theresa

36, Skedsmo

~Everything that Drowns Me Makes me wanna Fly~ ...Etter å ha overlevd et fall på over 10 meter i 2014 skriver jeg om blant annet veien tilbake til livet fra sykesenga... En ting jeg har lært etter alt jeg har opplevd i livet er at det går videre! Har du husket å fortelle noen at du er glad i dem i dag?

Widgets

Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits