Tror du ikke alltid jeg synes du er fin?

♡Unconditional Love♡

Er så heldig å få ha gutten min her på overnatting når det passer, og det er ikke noe annet som gir bedre motivasjon i livet enn han!

Han er så voksen, så gjennomtenkt og så ærlig. Vi var i en behagelig avslappende søndagsmodus i dag, og jeg satt i senga og gjorde meg klar til at vi skulle finne på noe...

Sånn, hva synes du, er jeg fin nå spurte jeg. Han trakk på skuldrene og så på meg som om jeg sa noe dumt. Hva er det? Spurte jeg.

Tror du ikke alltid jeg synes du er fin?

ELSK! Den traff i hjertet! For han finnes jeg ikke annerledes selvom beina ikke virker.

Jeg vet i hvertfall hvor jeg alltid har betingelsesløs kjærlighet! ♡

☆Theresa☆

#blogg #rullestol #kjærlighet #livet #barn #rehabilitering

Grepet av panikk

Det kom som et slag i trynet på målmøtet tidligere i uka, at sykehuset har funnet en dato for når rehabiliteringen min på trygge Sunnaas skal være over.
Så brått, så uventet, så dårlig gjort!
Jeg vil ikke hjem! Med denne stolen! Jeg vil ikke ut i verden, jeg ville ikke ha livet på den her måten!

Jeg uttrykte mine tanker og følelser om dette med snørr og tårer!
Jeg har nesten ikke vært utenfor et sykehusområde på 4 mnd, og om 2 mnd skal jeg ut herfra.
Her jeg lever i mine trygge omgivelser beskyttet fra den store verden.
Det er alltid personell som jeg kan snakke med eller ikke snakke med, alltid noen som passer på meg og følger opp i opptreningen av alt som skal læres på nytt. Alltid noen som hjelper meg med både forståelse og frustrasjon.

Jeg var første gang ute for en drøy uke siden, på Ylvis live på Folketeateret.
Assa Ylvis var jo dritkult, jeg er kjempe glad jeg har fått det med meg, men det var en heavy tur å ta for første gang.

På båten på vei inn til sentrum,
jeg kjente tårene presset på, men jeg kunne jo ikke snu nå, måtte jo bli med tross i at nervene var i høyspenn.
Redd for å tryne ut av stolen,
for stresset av og på buss og båt, redd for å møte kjente og ukjente,redd for panikk!

Men jeg måtte jo gjennomføre!

Store mørke Oslo, alle kantene, alle gropene, alle menneskene!
Fikk hjelp av følget mitt fra vi gikk av båten og hele veien gjennom sentrum, hadde ikke klart hele den turen selv. Det var mer enn nok å bare sitte og bearbeide inntrykkene av alt om hvordan livet ser ut nå.

Inn på Folketeateret sammen med over 14 hundre andre!
Det var først da jeg satt på plassen min der inne at jeg klarte å slappe av og smile. Da ble jeg ikke borte i mengden av folk som er store og klemmer seg forbi meg og hverandre med spisse albuer. Alt maset.
Alle er store nå, jeg må se verden med et annet perspektiv.
Men der inne satt jeg sammen med alle andre, det ble ikke så annerledes.  Jeg var liksom en del av resten.

Men det var da angsten slo inn igjen,
på dette møtet. Hvor fort det går,
og at verden alltid lever videre uansett hva man er igjennom.
Jeg rekker ikke være på min første perm en gang før jeg får vite at jeg har en tid å jobbe for. Jeg er ikke så redd for at jeg ikke skal rekke det fysisk, og det er jo ikke sykehuset heller, de ser at framgangen er god, men jeg er redd for at ikke hodet mitt skal være med, og de ser jo ikke det, de som setter datoer man skal jobbe mot.
Jeg kan jo selvfølgelig ikke bo på Sunnaas for alltid, men det kjennes  trygt her. Det hjelper meg liksom å holde verden unna. Det livet som ser så umulig ut å akseptere.

Jeg dveler ved tanken på at de liksom forbereder meg nå, mentalt også.

Snart MÅ jeg møte den store skumle verden som halve meg...

LIFE GOES ON

☆Theresa☆

#rehabilitering #rullestol #blogg #hverdag #angst

Fredag! Fant igjen viljestyrken!

Det har vært en tung uke, og da jeg ble vekket idag kjentes det ut som jeg hadde ligget på steinunderlag hele natten, ryggen verket unormalt, men her er det ingen kjære mor. Det er jo en treningsøkt i seg selv i dette nye livet mitt, å komme seg på badet og gjøre  morgenrutiner, komme seg tilbake i sengen å kle på seg, innta frokos og komme seg over i rullestol og rekke dagens fysiotrening.

Den fysiske treningen går det generelt bra med, siden jeg har full funksjon i armene klarer jeg å gjøre veldig mye av rutinene selv, og det er jeg glad for.

Nå var det da sånn idag at alt føltes tungt, men jeg er glad i å trene, jeg merker fremgang og at kroppen blir sterkere, det gir god motivasjon. Jeg er sta og å si at jeg ikke klarer er ikke lov, om det plumper ut av meg må jeg motbevise meg selv, og det gjør jeg, jeg finner frem de ekstra kreftene!

Jeg trener nå på å komme meg fra gulvet og opp pp en benk, det er viktig å finne teknikk og styrke til dette, for det er visst uunngåelig at jeg ikke kommer å ramle ut av rullestolen i løpet av fremtiden. Jeg trente på dette i forrige fysiotime også og det gikk bra, jeg fikk meg opp på benken og ned igjen flere ganger. Men idag var det så tungt, jeg sleit skikkelig og det føltes nesten umulig, jeg kom til å mumle at jeg ikke klarte, men da kunne jeg ikke gi meg og fant litt ekstra viljestyrke og kom meg opp på benken med et smil! Treneren min (som jeg er så takknemlig for,  hun er fantastisk) spurte om vi skulle avslutte eller gjøre noe annet for ikke at jeg skulle knekke denne stae selvfølelsen min om jeg ikke skulle komme meg opp igjen. Men jeg foreslo noen pushups på matta før jeg skulle få ta helgen. Tenkte jo egentlig ikke på at da måtte jeg jo uansett komme meg opp på benken igjen. Puhh! Etter flere sett med både smale og brede push ups var timen nesten over og jeg skulle opp på benken igjen, jeg pustet godt et par ganger og sa til treneren min at jeg skulle prøve å finne viljestyrken min. Jeg skal si fra hvis jeg ser den sier hun. Jeg må le, vi har et godt forhold og kan spøke og le samtidig som treningen er seriøs. Men det som var kult var at jeg kom meg så lett opp, og hun lo da jeg plutselig satt der. Hva skjedde, hjalp du meg nå? Det var jo mye lettere enn i stad! Jo men nå hadde jeg jo virkelig aktivert musklene med push ups først. Jeg lurte på hvorfor vi ikke gjorde dette hver gang vi trente på dette... Jo men det er jo ikke sånn at om du faller ut av stolen så skal du ligge å ta masse push ups på bakken før du kommer deg opp i stolen! Haha, godt poeng!

Det ble en bra time selvom det føltes håpløst, og det er så deilig å overraske seg selv med at man faktisk er mye sterkere enn man tror! 💪😆

Da ble ikke fredagen så tung alikevel og det er deilig å være sånn sliten enn å være sliten i hodet!

Ønsker alle en god helg!

 

☆Theresa☆

#trening #helse #hverdag #rullestol #blogg

 

Kaos

Prøve å sette ord på kaoset av følelser

☆Theresa☆ 

 

#foto #angst #rehabilitering #hverdag #følelser

Halve Meg

...Jeg hadde ingen vinger...

Dette er jo nytt for meg... Ikke å skrive da, men å blogge. 😜

Har aldri verken lest eller skrevet blogger, så jeg aner ikke helt hvor man begynner,  men her er det da.

Jeg har alltid egentlig skrevet litt, men ikke sånn in public, grunnen er nå at livet mitt tok en for meg, brutal vending i sommer da jeg skadet meg alvorlig i en #ulykke

Jeg har bare lyst til å uttrykke både #tanker og #følelser,  gleder og sorger i hverdagen.

Jeg legger det ærlig ut med en gang,  jeg er en jente (føler meg fortsatt ikke som en dame, selvom jeg er "voksen") som alltid har levd livet litt på kanten.

Denne kanten tok nesten livet av meg i sommer. Jeg er en litt urolig sjel som har vært igjennom veldig mye i løpet av livet. Min uro startet i tenårene.

Spenning fremfor kjedsomhet, skulking fremfor skole, gutter og venner fremfor foreldre... Det var egentlig ikke helt tilbake dit jeg skulle nå, men det sier kort litt om meg før livet på kanten.

Nå skulle jeg til hit, Sunnaas sykehus. For det er her jeg bor nå. Her bor jeg på en avdeling for #ryggmargsskade og multitraumer. Det er tre og en halv mnd siden jeg traff bakken hardt etter å ha falt nesten 12 meter fra balkongen i 4 etg. og brakk ryggen på flere steder. (Pluss samtlige ribbein på ene siden, brystben, skadet lunge, en mindre hodeskade og andre skrammer) Den ferien tok en brå vending...

Men bruddene i ryggen er grunnen til at jeg er på Sunnaas #rehabilitering.  Bruddene i ryggen er grunnen til at jeg har levd i liggende og sittende stilling siden 29. Juni 2014. 

Den datoen... Min dato... Og i denne stillingen blir jeg. Sittende og liggende, ikke stående og gående... Det føles som hjertet rives i biter bare ved å si at jeg sitter i #rullestol

Ordet lam og #handicap har fått en ny betydning. Jeg nekter å innfinne meg i at det er meg... Ennå i hvertfall. 

Det har skjedd så sykt mye på de tre mnd her og til tider (ca hver dag) spises jeg opp av tankene, selvfølelsen og dette livet mitt som halve meg, på sykehus i flere mnd, nesten isolert fra omverdenen.

Det er sånn jeg opplever det nå. At jeg er halve meg... Det er jeg jo når jeg er lam fra livet og ned med en komplett ryggmargsskade. 

Å skrive er terapi, jeg liker egentlig å uttrykke meg med bilder også, jeg har vel hundrevis av bilder bare fra sykehusoppholdene mine. (Så langt fire forskjellige #sykehus av ulike grunner) Men jeg har ikke klart å begynne å skrive noe, har ikke funnet energien til det. Det er slitsomt å forholde seg til situasjonen så jeg har skyvet det litt vekk, ikke orket å gi det plass, men i natt bestemte jeg meg egentlig, da jeg lå med hovne  øyne og endeløse tårer... Etter klem og oppfordring fra nattpleieren å skrive litt. Ikke akkurat for å blogge da, men for å skrive ned tanker og sortere litt. Det blir jo et hav av tanker, en overflod av følelser og de kommer på rekke og rad og blander seg sammen til et stort jævla kaos for å si det rett ut. Fra det ene til det andre på 2 minutter,  fra å komme fra trening med god selvfølelse til å kjenne på et svart hull av endeløs sorg og fortvilelse.

Så her er jeg da, halve meg med innsiden ut. Det er mange som har lurt og få jeg egentlig har fortalt (selv) om meg nå. Men kanskje det kan hjelpe både meg selv og andre å se litt av #hverdagen min.. Jeg avslutter her, så får jeg se hva som kommer ut av denne bloggen etterhvert. 

☆Theresa☆

 #hverdag #depresjon #angst #blogg #ingenvinger

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Theresa

36, Skedsmo

~Everything that Drowns Me Makes me wanna Fly~ ...Etter å ha overlevd et fall på over 10 meter i 2014 skriver jeg om blant annet veien tilbake til livet fra sykesenga... En ting jeg har lært etter alt jeg har opplevd i livet er at det går videre! Har du husket å fortelle noen at du er glad i dem i dag?

Widgets

Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits