Forsiden Add meg Instagram Twitter

Welcome to The dark side...

9

Når livet er svart/hvitt

Jeg håper å kjenne på ekte lykke en gang i livet. Sånn på ordentlig liksom.
Komplett lykke.  Et fargerikt liv.
Sånn lykke man kanskje kjenner når alle bitene er på plass. Når familien er stiftet, forent eller bare kjennes komplett. Når jobben og økonomien gir deg frihet til å kunne leve.
Kose deg med familien, barna, vennene...
Når helsa er god og du kan slippe å lure på hvordan, hvorfor og hvor lenge man skal klare å kjempe seg gjennom hverdagen med alt i kaos.
Når du har det bra med deg selv.
Men alt det kjennes så fjernt...
Som flere lysår unna.
Bekymringene bare stiller seg på rekke, og jeg aner ikke hvordan jeg skal løse ting.
De vokser seg for store for meg.
Jeg blir kvalt av alt som vokser rundt meg.
Og i meg. I hodet mitt tar det aldri slutt.
Jeg har aldri helt og holdent kjent på den lykken der. Det har alltid vært noe som har manglet. Et eller annet som ikke har vært på plass. Det har skjedd voldsomme ting i livet mitt som jeg har måttet ha med meg.
Mennesker jeg har mistet, eller mennesker som ikke har vært der. Noen som har falt ut under de viktigste delene av livet. Da jeg har trengt de mest.
Jeg har følt meg mye alene.
Siden jeg var liten jente. Uten min egen far tilstede, men med verdens fineste mamma.
Men det var fortsatt noe som ikke var der.
Jeg har alltid følt så mye. Som ung hadde jeg behov for å kjenne noe, spenning, trang til å strekke på grensene. Finne ut av om det fantes måter å overgå tomheten, følelsen av misforståtthet.
Men så har den blitt med meg hele livet.
Den ensomme følelsen. Den om å bli tvunget ut i de bratteste bakkene på egenhånd.
Som ungdom å starte livet med en som brått måtte gi sitt eget liv tapt.
Det var ingen som forsto meg, jeg ville skrike og legge meg ned å gi opp.
Jeg hadde ingen som helst ønske om å fortsette her på jorda, mens han lå under. Jeg bar han til sitt siste hvilested. Jeg som 20 åring, som så vidt hadde startet på det som skulle være voksenlivet. Jeg har aldri kjent på en sånn urettferdighet som da. Hvorfor skulle vi stå over han som ble senket ned i jorden? Hvorfor skulle jeg stå der, og ikke han? Det raste inni meg, jeg måtte virkelig tvinge meg til å ta meg sammen for ikke å frike ut.
Jeg følte meg så tom... Alene og fortvila!

År med sorg og savn har fulgt med...

Så som 25 åring skulle jeg gi liv til en liten gutt og følge han gjennom sine første år alene.
Og han lille kom til. Som ga livet mitt den meningen det skulle.
Som jeg ga alt. På egenhånd for første gang i livet. Skulle jeg gi et annet liv, mitt eget barn en start full av kjærlighet. Alene. Og det gjorde jeg. Jeg ga han alt.
Så gikk det noen år og alt skulle rase igjen. Jeg mistet meg selv.

Jeg falt ut av det "normale",

Etter et par år i selvdestruktiv ødeleggelse skjedde det som skulle snu alt på hodet igjen. Jeg hadde lagt alt rundt meg i grus. Jeg gikk fra å ha alt til ingenting på 2 korte år.
Jeg satt på kanten og dinglet med beina, og plutselig lå jeg livløs på bakken.
Jeg var døden nær. Nærmere enn noen gang.

Og nå måtte jeg igjen starte på nytt.
Helt på nytt. Det nye livet som lam, som pleietrengende, som handikappet.
Og denne gangen også å miste den som sto meg nærmest midt i det hele,
og jobbe meg gjennom smertene alene. Hvordan i all verden får man til det? Hvordan klarer kroppen og hodet å omstille seg sånne forandringer?

Kroppen og sinnet er ganske fantastisk egentlig. Den har en unik evne til å overleve, prøve på nytt.
Fortsette der man tror at alt håp er ute. Ingen kan forstå hvor hardt man må jobbe, hvor håpløst det føles.
Men alikevel bare gjør man det.

Man blir en kriger

Overlevelsesmodus.
Man smiler, viser seg sterk, prøver og feiler. Jeg har det bra selvom det føles jævlig. Jeg føler meg alene selvom jeg har mennesker rundt meg.
Jeg er glad selvom jeg er trist.
Jeg vil ikke være trist. Men hvordan skal man bære sorgen over alt man har mistet.
Jeg gleder meg over alt jeg har, alle jeg har og alt jeg har klart.
Jeg vet jeg er heldig.
Men når kommer den lykkelige følelsen? Kommer den noen gang?
Er det sånn at det er normalt å være så lykkelig?

Kan jeg leve med alt jeg har gjort, opplevd, mistet og latt mine nærmeste gå igjennom? Kan jeg tilgi meg selv å la min egen føle seg alene, sånn som jeg har gjort? Sånn som jeg har hatt det. Kan mørket bli lysere?

Er det flere nyanser av svart...

ALENE. Det føles så trist. Hele ordet liksom.
Det har en sånn tristhet over seg.

Jeg tror jeg oppsøker det som ikke er sikkert, det som kan være udefinerbart.
Jeg kjenner trang til å hele tiden kjenne på mørket. Å ha en fot innafor der.
Da kanskje det ikke gjør så vondt når lyset slukker igjen. For det slukker alltid...
Den lyse tiden hvor man kanskje kan tørre å kjenne på å ha det bra.
Hvor lenge varer det? Før det blir svart...

Hodet mitt jobber, kroppen verker og jeg lurer alltid på når det blir svart igjen...

Men nå er det grått. Ikke helt lyst, ikke helt mørkt. Bare grått.
Det er jo noe! Noe som kan være bra.

Jeg legger meg om kvelden med tankene. Og kverner gjennom livet.
Jeg våkner med stillheten, og hodet som aldri slutter å stille spørsmål.
Når er det min tur.
Til å leve livet i farger.

Jeg er heldig som lever i det hele tatt.
Jeg må bare lære meg til å se at livet er fint. Det er mitt. Det er bare jeg som kan hjelpe meg. Når jeg klarer.
Når jeg er klar. Når jeg kan se at livet kan ha mange fine farger..!

Når alene ikke lenger trenger å føles så overveldende.  Når alene ikke lenger er det dystre. Men når jeg har overvunnet det triste skumle ALENE...

Alene, er det så farlig egentlig?
Eller bare føles det sånn...

Jeg elsker farger og, og gleder meg til å se dem klare og fine!

En dag.......

 

☆Theresa☆

 

#rullestol #blogg #ryggmargsskade #rehabilitering #ulykke #ingenvinger #sorg #depresjon #hverdag #søvn #helse #tanker #høst #nevergiveup #svartblogg

9 kommentarer

Ove wheeldude

20.09.2016 kl.21:21

Bra skrivi. Men jeg vet du klarer fordi det gjorde jeg.

Theresa

20.09.2016 kl.21:26

takk Ove! å ja da, skal nok det, men godt å få ut det som kjennes tungt og vanskelig!
det går jo opp og ned... men skal nok bli mer opp :))

Theresa

20.09.2016 kl.21:27

ps! så bra side du har wheeldude;)

Anyone!

21.09.2016 kl.05:33

Veldig bra skrevet! Du setter ord på ting jeg tror mange ikke vet hvordan man skal få det sakt. Creds til deg som står frem slik og håper virkelig at du får kjent på virkelig lykke til syvende og sist, men som du selv skriver så må alt kjempes for. Masse lykke til! Jeg synes du er sterk!

Theresa

21.09.2016 kl.20:41

Tusen hjertelig, det varmer <3

Ove

09.11.2016 kl.20:48

når man er på bånn kan det bare gå oppover:-) Lagd meg en liten youtubekanal jeg nå. http://www.wheeldude.net/tetrayoutubechannel/

lilleptsd

23.11.2016 kl.20:57

<3

Anna

18.04.2017 kl.20:43

Du må fortsette å skrive! Du er dyktig! Jeg heier så hardt på deg <3

Theresa

19.04.2017 kl.20:51

Åå, tusen takk! så bra med motiverende kommentarer:) skal fortsette! :) <3

Skriv en ny kommentar

hits